Eliteturneringer vs. Breddeturneringer

Mange turneringer kaller seg eliteturneringer, men det er egentlig kun ett kriterium som skiller ekte eliteturneringer fra breddeturneringer.

Ekte eliteturneringer kjennetegnes ved at arrangøren inviterer de lagene som tilfredsstiller et definert krav til ferdighetsnivå. Kriteriet kan f.eks. være vinner av kretsmesterskap, lag som spiller interkrets eller lag som er kvalifisert for førstedivisjon i sine respektive kretser. Arrangøren sørger altså for at lagene har et ferdighetsnivå som er både høyt og enhetlig.

Eliteturneringer må bygges opp gradvis for å få det omdømmet som skal til for å tiltrekke seg de beste lagene. Turneringen må tilby førsteklasses baner, dommertrio (i motsetning til breddeturneringer hvor man vanligvis kun bruker hoveddommer), gode muligheter for restitusjon mellom kampene og gode løsninger for innkvartering og bespisning. Pengepremier bidrar til å tiltrekke seg også de aller beste lagene.

Ekte eliteturneringer kjennetegnes ved at arrangøren inviterer de lagene som tilfredsstiller et definert krav til ferdighetsnivå.

Kravene til banekvalitet medfører at antall lag i eliteturneringer typisk er lavere enn i breddeturneringer. Arrangementskostnadene er høyere (spesielt dommerkostnader og premier) og det er færre lag å fordele kostnadene på. Påmeldingsavgiften er derfor vesentlig høyere enn i breddeturneringer.

Ved å definere spesifikke ferdighetskrav til deltakende lag, står man friere til å lage turneringsoppsett. Spesielt vil man ikke ha behov for å gjennomføre innledende seeding-kamper for å tilordne deltagende lag til nivåer. Mens man i breddeturneringer altså har en hovedutfordring med å skape sportslig attraktive rammebetingelser for alle deltakende lag med stor spredning i ferdighetsnivå, er denne delen altså langt enklere i en eliteturnering.

Ofte er det 16 lag i eliteturneringer og disse fordeles på fire grunnspillgrupper. Dersom turneringen går over tre dager, kan man arrangere en seriebasert mellomrunde hvor gruppene settes sammen ut fra resultatene i grunnspillet. På turneringens siste dag gjennomføres et cupbasert sluttspill. I slike turneringer er det vanlig å gjennomføre plasseringskamper. I praksis er dette nødvendig for å gi de beste lagene tilstrekkelig restitusjonstid mellom kampene.

Eliteturneringer trenger ikke nødvendigvis være begrenset til klubblag. For å heve nivået ytterligere, velger mange eliteturneringer også å invitere akademilag, bylag, kretslag og regionlag. Typisk har man også mer liberale regler i forhold til overårige og innlånte spillere.

De fleste klubber har lag med et ferdighetsnivå som er lavere enn det som kreves for å delta i eliteturneringer. I slike tilfeller er valget enkelt.

Mange klubber har et stort antall spillere i hvert årskull og flere lag i hver klasse. I ungdomsfotballen er det – til forskjell fra i barnefotballen – vanlig å differensiere lagene etter ferdighet. Dette gjelder både i normalt seriespill og i turneringer, selv om mange klubber velger andre lagsammensetninger i seriespill enn i turneringer.

Vi mener alle klubber gjør lurt i å lage en sosial ramme rundt alle spillerne i årgangen, selv om de tilhører ulike treningsgrupper og lag. En måte å styrke det sosiale samholdet i gruppa er å delta på felles turneringer. Noen turneringer har definert rammebetingelser som innebærer at alle lagene i årgangen får sportslige utfordringer tilpasset sitt eget ferdighetsnivå. På den måten opptrer årgangen samlet i den forstand at de reiser, overnatter, spiser og kan ha felles sosiale fellesaktiviteter på kveldene. Men de spiller kamper på sitt eget lag og får sportslige utfordringer på sitt eget nivå. Slike turneringer kjennetegnes gjerne ved at de har mange deltagende lag fordelt på et lite antall klasser (gjerne bare en) og at turneringen innledes med seeding-kamper.

I velorganiserte breddeturneringer kan det sportslige nivået i høyeste seedingklasse være vel så høyt som i enkelte «eliteturneringer».

Denne artikkelen er del av en serie om fotballturneringer for ungdom.

Bokmerk og del